På besøk østafjells ....

For lenge siden ... i unge år ... hørte jeg ofte at det å bli besteforelder var noe helt spesielt. Hva som var så spesielt, ble jeg aldri helt klok på. Men det hendte jeg hørte besteforeldre si at da kunne de ha barnebarna akkurat så lenge de ville og så bare sende dem hjem igjen.

Selv ble jeg det 25.02.2000 ... farfar til Mathias på Sortland. Etter hvert kom det tre barnebarn til: Embla 22.08.04 og så Anna og Brage 28.04.08 ... de tre siste østafjells. Nærmere bestemt litt utenfor Fredrikstad. Etter det har jeg begynt å skjønne at det er spesielt å bli besteforelder.

Først og fremst er vel det spesielle hva en føler for disse små, tankene omkring det å ha bidratt til å ha ført slekter videre og så en litt sår følelse: Hvor lenge en får anledning til å følge med utviklingen til disse små menneskene som har det meste av livet foran seg ...

Mathias bor dessverre så langt av gårde at mine besøk nordpå ikke blir nok til at han og jeg blir skikkelig godt kjent og får anledning til å gjøre mange ting sammen. Heldige er de som har det privilegium å ha både barn og barnebarn i rimelig nærhet! Embla som altså bor nærmere, har jeg blitt ganske godt kjent med. Forhåpentligvis vil jeg bli det med Anna og Brage også.

Vanligvis tar jeg turen østover i egen bil ... så også denne gangen. 11. september etter skoletid startet turen østover vel vitende om at jeg ikke ville rekke fram til de små før 12. september, Oddgeirs 36. bursdag, faktisk! Den 12. ble jo dagen for gjensyn, og det er rimeligvis den som blir høydepunktet. Å være med Embla på turn ble et annet høydepunkt. "For da vet du jo, far, hvor jeg er da."

Alle dagene ble fine selv om en i ettertid sitter igjen med følelsen av at tida har blitt så altfor knapp, til alt liksom. Men forhåpentligvis kommer det nye anledninger ... Siste morgenen spiste Embla og jeg frokost sammen. Da betrodde hun meg at hun var glad i meg fordi jeg kom på besøk til henne.

Det hører med til historien at på returen var jeg innom Stathelle og tok en Nauticat 33 i nærmere øyensyn.

Torbjørn

Det stunder til høstferie ....

Ettersom jeg ikke har vært i nord siden i juli i fjor, må det bli tur den veien i høstferien. Ikke som noen plikttjeneste, for jeg gleder meg skikkelig. Derfor har jeg søkt og fått permisjon 2. og 3. oktober i tillegg til at jeg har fri i uke 41. Har jo vært nordpå flere ganger tidligere i høstferien og har vært heldig med været .. så vidt jeg kan huske. Håper det kan bli slik denne gangen også .. fint høstvær og kanskje en tur på sjøen med far.

Utenom min famile i nord har jeg ingen nære venner der. Å vokse opp i en fraflytningskommune gir gjerne det resultatet. Jevnaldrende spres for alle vinder straks en er ferdig med den obligatoriske skolegangen, så en blir på en måte alene der når en er tilbake på ferie eller lignende. Men uansett blir det koselig med en tur.

Jeg har jo en annen drøm også knyttet mot barndomsområdet mitt: Nemlig å kunne reise nordover sjøveien i egen båt .. ehh, før jeg blir for gammel til det:-/ Derfor har jeg jo forhåpninger også i forhold til egen helse.

Mer presist håper jeg jo å kunne tøffe nordover i ca 7 knops fart i en Nauticat 33. Dette er jo en motorseiler, så det er jo mulig å spe på farta en smule med i strekke seil. Kan hende vil ikke seilene gi større toppfart, men heller bidra til å redusere drivstoffforbruket. Og det er jo en viktig ting å være bevisst på!

Torbjørn

Ukens grensesnitt har vært rimelig analogt ...

Men i grunnen er jeg kjempeopptatt av det digitale grensesnittet, faktisk. Og jeg har planer om å bli mer digital utover høsten. Jeg er altså innom yrket mitt ... det å være lærer.

Denne høsten har jeg vært en smule frustrert. Over utfordringen det er å skulle leve opp til Kunnskapsløftet. Om lærere skulle slumpe til å lese disse linjene, tenker de kanskje .. javel, først nå. Ikke så mye på egne vegne, men først og fremst fordi jeg er hovedlærer i norsk og skal på en måte "se til" at læreplanen blir etterlevd. 10. klassen jeg hadde til nå i vår, skulle som siste kull følge L97.

Men tilbake til det analoge grensesnittet og ukens tema: Lyrikk .... Formidling av Aristoteles' inndeling av dikterkunsten i tre deler +++ Vi lærere har ofte den oppfatningen at en god time er den timen vi har fått gjennomført det vi har planlagt. Altfor ofte glemmer vi at det viktigste er at elevene har en god time!

Jeg innbiller meg hvertfall at begge partene hadde to gode tematimer .... om lyrikk. Ikke minst tror jeg diktet til Gro Dahle falt i smak:

En av disse første sommerdagene
Hvis det er varmt,
vil jeg
gjerne ta deg med
ned til sjøen av ord
og vasse med deg,
snakke
til
jeg glemmer meg helt bort,
kanskje til og med bade.
Da kan ordene
våre
glitre sammen
og etterpå kan de tørke i sola,
mens vi er helt,
helt
stille.

Gro Dahle


At en enkel betraktning
om begrepet
kommunikasjon
kan
sies
så vakkert.


Torbjørn

Jo ... jeg tenker å prate mer med meg selv, faktisk:)

På fint kalles det jo å blogge, men jeg synes overskrifta egentlig er ganske beskrivende.

Til en gang i sommer hadde jeg to blogger, men så avviklet jeg den ene. Basert på min produksjon av innlegg burde én blogg holde i massevis. Så nå tenker jeg at jeg får være mer produktiv enn på lenge og berette om likt og ulikt i denne ene bloggen.

Båtsesongene har jo krympet i begge ender .. fra 32 overnattinger i 2006, via 25 i 2007 og til 20 i år. Derfor blir det i overkant "råflott" med en egen båtturblogg! Jeg har derfor til hensikt å holde liv i denne ene bloggen med drypp fra både arbeid og fritid. Om det passer å kalle den "sporene", får i grunnen være en annen skål. Nå er jeg her og tror og håper jeg er i gang igjen.

Ett av mine fire barnebarn, Embla på 4, hadde en periode der hun vektla ting ved å føye til ordet "faktisk". Jeg får si med henne at i morgen skal jeg komme litt videre i denne praten med meg selv, faktisk:)

Torbjørn