I romjula møtte jeg mitt eldste barnebarn, Mathias, et par ganger og fikk anledning til å bli bedre kjent med han. Han er jo etter hvert blitt en stor gutt .. 9 år er ikke til å kimse av.Min neste tur gikk til Saltnes for å møte de tre andre barnebarna mine, Embla, Anna og Brage. Ettersom de bor nærmere enn Mathias, ser jeg dem litt oftere og får anledning til å følge med dem i utviklinga deres på en tettere måte.
Anna og Brage er bare 10 måneder, så det er nok en overdrivelse å skulle si at jeg blir gjenkjent av dem. Sist jeg var på besøk, tok det et døgn før Anna hadde kvittet seg med skepsisen overfor meg. Denne gangen skjedde det samme dag, faktisk! Brage er en ganske annen type som er klar for kommunikasjon nesten med det samme.Embla og jeg har kjent hverandre lenge, så med henne er det ekstra stas å kunne komme på besøk. Hun hvisker meg ett og annet i øret når vi er sammen:) Når jeg spør henne om når hun er klar for å være med meg heim en tur, er hun veldig tydelig på at hun skal komme sammen med mamma. Noen alenetur er hun aldeles ikke beredt på enn så lenge.
Men jeg håper selvsagt at den dagen kommer når hun er klar for en tur. Det er liksom mye enklere da å kunne skjemme litt bort enn under mammaens voktende blikk og skarpe hørsel:) Uansett er det merkelig hvilken plass barnebarn får i følelseslivet til besteforeldre. Jeg skal ikke gjøre noen forsøk på å forklare, men slå fast at det bare må oppleves for å kunne forstå.
Tida gikk fort, og plutselig var det heimtur igjen. Etter å ha tatt turen noen ganger føles ikke 7 - 8 timer å være så svært lang reisetid. Og når en så er kommet heim, går tankene til de små igjen. Kan hende er jeg plutselig tilbake igjen ....
Torbjørn
