Egentlig vet jeg ikke hvorfor - bare at slik har det alltid vært! Fra oppveksten husker jeg veldig godt at Oddvar og jeg lekte med båter så snart anledningen bød seg. Båtene var laget av tre og hadde svært varierende utrustning - noen med og noen uten styrehus. Men alle hadde navn etter fiskebåtene i nabolaget!
Framdriften besørget vi via et tynt tau festet i baugen på båtene, og tauet var igjen festet til pinner for å få litt avstand til land:) Datidens båtmotorer var på en eller to sylindere, og vi hadde god trening i å skille de ulike motormerkene fra hverandre, det være seg Union, Wickmann, Rapp eller Volda. Så når vi gikk langs fjæra med båtene våre i tau og pinne, laget vi selvsagt de motorlydene som hørte til den aktuelle fiskebåten. Så kjent var vi med lydene, at om vi så lanternene på en båt i mørket, var det bare å stikke hodet ut og høre lyden for å finne ut hvilken båt det var.
Båten på bildet hette "Ursøy" og ble kjøpt av min far i 1956, 39 fot lang med en 22 hk Volda som noe senere ble byttet i en 30 hk Union. Dette var hans andre fiskebåt.
Men uansett hvor godt jeg likte båt og sjøliv, var rådet fra foreldrene å få seg en utdannelse og derigjennom en fast inntekt. Slik ble det for mitt vedkommende og mange med meg. Selv om det har fått den konsekvensen at de fleste ensidige fiskerikommunene er i ferd med å forsvinne ...
