Mange, mange år siden sist . . .

Helt plutselig - i dag tidlig - kom jeg på at jeg hadde jo hatt en blogg. Så vidt jeg husket, var hensikten å fortelle litt om min daglige "dont" - både på Kvernaland og på Snarset. Ettersom jeg var i stand til å finne bloggen, fikk jeg også følelsen av at dette ville jeg fortsette med. 

Selv om jeg er i nord, innleder jeg med et høstbilde tatt fra balkongen på Kvernaland. Ganske annerledes er utsikten fra stuevinduet på Snarset - kuling fra nordvest og snøbyger. Såpass guffent at jeg har ingen planer om å begi meg utendørs.

Den siste fyringsolja på tanken besørger varmen i huset. Fra årsskiftet er jo denne slags fyring forbudt, så derfor vil jeg tømme tanken. I reserve har jeg både varmepumpe og vedlager.

Ved siden av famlende bloggsteg følger jeg med på 10 km jaktstart for herrer fra finske Ruka på Tv'en. To nordmenn og en finne kjemper mot hverandre.

Jeg runder av "restarten" her, men planlegger å være snart tilbake . . .

Bli naust og det ble . . .

. . . rødbrunt på farge til og med. Om en dag eller to er det gjerne blitt ensfarget. Bygginga er i sluttfasen, og umalte felter etterlates selvsagt når stillas rives. Et lass singel må imidlertid også til slik at jeg kan gjøre det uinntakelig for både mink og oter. Robåten venter selvsagt på å få flytte inn. Enn så lenge ligger den med bunnen i været ved garsjen like ovenfor.

Den større båten - sjarken om man vil, ligger på sjøen året rundt. Forhåpentligvis godt nok fortøyd til at den vil tåle vinterens små og store stormer. Vårt håp er at innen et års tid vil vi kunne få tilgang til båtplass i småbåthavna like vet - http://rbf.origo.no/-/sandbox/show. I øyeblikket er høstværet malerisk og etterlater ingen mistanker om noe annet.

I går var jeg forresten ute for å prøve handjuksa eller "hungerskroken" som den også kalles på folkemunne. Fangsten var heller beskjeden - noen småseier hvorav de fleste ble sluppet ut igjen på grunn av størrelsen. Uansett fikk jeg prøve ekkoloddet som i sommer ikke fungerte til tross for profesjonell montering. En slik tur er også nydelig for både kropp og sinn - reine styrkemedisinen.

Torbjørn

Ikke bare er en sommer over, men . . .

. . . hele 363 dager siden sist jeg blogget. Det er ikke nødvendig med noen unnskyldning eller forklaring - det har bare blitt slik. I likhet med de fleste andre mener jeg at jeg også har lært noe i løpet av denne tida, av både likt og ulikt.

Da uværet Berit var på besøk i slutten av november 2011, ble også naustet vårt på Snarset hjemsøkt på en heller ublid måte. Ramponert passer med dialekten - kondemnert skrev takstmannen i sin rapport: I fronten var dørene og alt de var festet til, revet ut og etterlatt på en haug ovenfor naustet. Bordkledninga på bakveggen var halvveis borte - både i høyde og bredde. Den ene langveggen var i vinkel. Et ganske trist skue.

Heldigvis var naustet fullverdiforsikret, så i grunnen så jeg for meg en grei prosess både med hensyn til fjerning og eventuell gjenreisning. Det ble en heller ugrei, men lærerik prosess: Lærdommen er at fullverdiforsikring har ulikt innhold fra selskap til selskap! Dessuten vil jeg lese vilkårene særlig nøye - også hos vår nye forsikringspartner - i tillegg spørre der det kan være rom for den ringeste tvil.
I prosessen tenkte jeg at tenk om boliger som ble totalskadet, skulle bygges opp til opprinnelig standard. Uansett - Tryg var ikke lenger trygt nok for oss!

Til tross for over en måned i nord denne sommeren hadde jeg mer å henge i med enn noen gang tidligere. Den sedvanlige slåttonna skulle gjennomføres, det gamle naustet måtte rives og fjernes og tomt til et nytt skulle etableres. Til tross for avbrudd på grunn av dårlig vær kom jeg i mål med arbeidsoppgavene.

.Fritid ble det lite av, så båten far og jeg kjøpte i vinter - "Aurora" - ble kun brukt til fisking to ganger. På den annen side ble det ingen "seisommer" på fjorden for noen i år. Seien kom rett og slett ikke!

Været innbød bare i liten grad til båtbruk, så i grunnen passet det meste godt sammen. Min trøst har vært at det er ei tid for alt.

Torbjørn

Skatollet . . .

Jeg er vokst opp i ei tid da det var viktig å ta vare på omtrent alt, gjenbruke og attpåtil lagre med tanke på eventuelt seinere bruk. "En kan aldri vite" var omkvedet. Mørkloftet ble på en måte et slags "fjernarkiv". Mange tanker og hendelser har kommet tilbake og mint om akkurat dette.

Av erfaring lærte jeg at når ting havnet i fjernarkivet, ble de aldri mer tatt i bruk. Derfor ble jeg en talsmann for at en kunne like gjerne kvitte seg med ting i stedet for å arkivere. Andre ganger gjorde flytting at en solgte eller ga bort ting en rett og slett ikke hadde plass til. Den skjebnen led et 70-talls skatoll . . .

Tidsvis har tanken på skatollet kommet tilbake. Og tidlig i sommer fikk jeg for meg at jeg ville "ha tilbake" et slikt skatoll og plassere det i sommerhuset i Vesterålen. Der ville det i tillegg passe perfekt sammen med diverse 70-talls møbler i teak. På finn.no fant jeg noen slike, men ingen i rimelig nærhet. Før jeg plutselig så et på Jungeltelegrafen på vol.no. Selgeren bodde bare 10 - 12 km av gårde! "Solgt" lød svaret på min sms-henvendelse. Ja, ja - lite å gjøre med det.

Plutselig en dag fikk jeg imidlertid ny sms fra den samme selgeren. De hadde enda et slikt skatoll, så dersom jeg fremdeles var interessert, var det bare å komme innom. Klart jeg var interessert: En 500-lapp ble byttet mot et 70-talls skatoll, og jeg var aldeles tilfreds:)

Torbjørn

Wendy og jeg . . .

Jeg har lenge syslet med tanken om å kjøpe en liten båt til bruk nordpå - for å ta barndommens turer i reprise, men også for å legge til rette for barn og barnebarn. I mitt hode måtte en rotasjonsstøpt båt på ca 10 fot være ideell.

Som tenkt, så gjort - "Wendy" ble kjøpt av Lasse på Gressvik høsten 2010. Etter hvert ble også henger kjøpt - kunne jo ikke ha denne på biltaket. Til sist ble også en miljøvennlig 6-hesters påhengsmotor kjøpt av Rune i Gamle Fredrikstad. Lykken var komplett:)

Turen nordover gikk aldeles fint - uten protester fra "Wendy". 20. juni kunne vi parkere på Snarset. Båt, motor og henger ble plassert i garasjen - mange gjøremål før jeg kunne tillate meg litt privatliv langs fjæra. Men omsider lå det til rette for det også: Overraskelsen ble stor da jeg oppdaget at motoren hadde kort stamme. Motoren "slo luft", og det ble lite fart. I tillegg likte jeg ikke at bunnen i båten var så elastisk. Tre små turer ble det anledning til.

Men en erkjennelse hadde slått rot: Dette var ingen båt for meg! "Wendy" ble annonsert til salgs på "Jungeltelegrafen" hos VOL og solgt i løpet av noen timer. Da hadde fire kjøpere meldt seg, så egentlig hadde jeg tre båter for lite. Turen heimover ble derfor med henger - må jo ha båt nordpå. Da jeg var reiseklar, var "ny" båt allerede kjøpt, men det er en annen historie.

Torbjørn

I år som i fjor ...

Sikker er jeg ikke, men da denne stod og så opp mot huset vårt en kveld, var min første tanke at han er her . . . i år som i fjor. Bare en gang var han synlig for meg denne sommeren også . . .

Da gjøremålene mine begynte å nærme seg slutten, fant jeg ut at jeg ville forsøke å slå en vei nedover mot naustet med slåmaskinen - en nyinnkjøpt 1985 - modell Tielburger t44. Stien fra fordums var for lengst gjengrodd, så her var det i sannhet mye som måtte forseres - karve, geiterams, gress og ikke minst "iggeltuer", men Tielburger'n gjorde jobben!

Da jeg kom nedover dit elgen hadde vist seg, var det tydelig at han hadde vært her mange ganger. Et område på noen kvadratmeter midt inne i skogen av geiterams var uten frisk vegetasjon og så ut som en leirplass. Kan hende var dette soverommet til elgen . . .

Ettersom han så aldeles fredelig ut, slo det meg at han gjerne aksepterte mitt besøk og tenkte som jeg . . . i år som i fjor.

Torbjørn

Plutselig tilbake . . .

. . . til både gress og ugress. Egentlig er det aldeles naturlig ettersom det er ett år siden forrige "frisørtime". Mest overraskende er det kanskje at jeg bedriver slåttonn med glede - i sterk kontrast til der jeg bor. Der leier vi nemlig plenklippetjenesten:-/

I år var "håret" ekstra langt - i flg min far det lengste han kan huske. Den samme følelsen hadde også jeg, men altså pyt, pytt . . .

Jeg gikk til verket med alskens forakt - med lånt slåmaskin av typen Tielburger 35. Den gjorde vei i vellinga! Bare se . . .

Etter ei god økt med slåmaskinen fikk jeg følelsen av å begynne å få kontrollen. Kanskje var det selvbedrag, men greit nok! Imidlertid er det slik at jeg liker bedre å slå enn å rake sammen og fjerne avlinga:-/ Men etter hvert gjør jeg selvfølgelig det også. Ingen å lite på.

I skrivende stund har jeg utvilsomt kontrollen - bare litt ljåslått står igjen. Bare Vår Herre tilgodeser oss med mindre nedbør enn for øyeblikket, så skal jeg uten tvil ha full kontroll. Forbasket er det selvsagt at kampen mot gresset og ugresset er ikke vunnet en gang for alle > det utfordrer stadig. Spesielt i regnvær:-)

Torbjørn