Å bli sett eller sett på ....

Noen ganger føler en sterkere enn andre ganger at en blir sett på. I begynnelsen av ten-årene var jeg på tur ute i marka - enten for å plukke bær eller for å fiske - sannsynligvis var ærendet det første. Plutselig følte jeg veldig sterkt at jeg ble iakttatt og så meg rundt ...

Oppe i et tre satt et kattedyr. Verken da eller senere har jeg vært i tvil om at det jeg så, var ei gaupe. Jeg kjente hårene i nakken reise seg og la av gårde heimover. Ingen fikk del i opplevelsen. Det tok flere tiår før jeg nevnte det for noen. Ikke før andre så gaupe eller spor etter den ...

En sommermorgen i nord var jeg ute for å tømme gruten av kaffekjelen. Også da fikk jeg følelsen av at noen så på meg. Ca 40 meter unna stod en velvoksen elg og tok meg i øyensyn. Ingen av oss følte noen redsel eller uro. Jeg fikk anledning til å hente kameraet og forevige tilskueren. Også senere samme dagen var elgen å se.

Den forsvant først etter at Oddgeir og Mathias kom på besøk med hunden. Da forsvant den og var ikke mer å se denne sommeren ...

Torbjørn

Mot nord ....

..... i år som i fjor og mange år før det igjen. Dette året ville jeg imidlertid kjøre en vei jeg aldri har kjørt før - over Hardangervidda, Hallingdalen og Valdresflya. Det ble en flott tur selv om jeg ikke alltid var i stand til å plassere meg selv på et tenkt Norgeskart. Heldigvis sørget GPS'en for at veivalget ble riktig - selv om jeg av og til lurte på om jeg virkelig var på rett vei.

Da termometeret viste bare + 3 grader over Valdresflya, var det også litt rart. Allerede nå kan jeg røpe at over Kråkmofjellet i Nordland var temperaturen bare + 4. Og da jeg var i Ryggedalen i min heimkommune, viste termometeret kun 3,5 grader!

Uansett er det en god følelse å være tilbake ved røttene selv om jeg av erfaring vet at ukene nordpå vil inneholde mye jobbing. "Slåttonn light" får jeg kalle det sikreste innslaget, noe plen, men også en god del naturtomt skal slås og gjøres fin. Våren nordpå hadde i likhet med store deler av landet vært kjølig, så denne oppgaven falt enklere i år enn i fjor.

I år hadde bislagtaket allerede på ettervinteren begynt å gi etter for nedbøren, så her måtte det reparasjoner til. En oppgave jeg fant klokest å sette bort til mer profesjonelle. Litt malingsarbeid hører også med. Men i ettertid føler jeg at jeg koste meg med dette arbeidet også. Det er ganske godt i ettertid å tenke at det som var planlagt på forhånd, også ble gjennomført.

Torbjørn