Skatollet . . .

Jeg er vokst opp i ei tid da det var viktig å ta vare på omtrent alt, gjenbruke og attpåtil lagre med tanke på eventuelt seinere bruk. "En kan aldri vite" var omkvedet. Mørkloftet ble på en måte et slags "fjernarkiv". Mange tanker og hendelser har kommet tilbake og mint om akkurat dette.

Av erfaring lærte jeg at når ting havnet i fjernarkivet, ble de aldri mer tatt i bruk. Derfor ble jeg en talsmann for at en kunne like gjerne kvitte seg med ting i stedet for å arkivere. Andre ganger gjorde flytting at en solgte eller ga bort ting en rett og slett ikke hadde plass til. Den skjebnen led et 70-talls skatoll . . .

Tidsvis har tanken på skatollet kommet tilbake. Og tidlig i sommer fikk jeg for meg at jeg ville "ha tilbake" et slikt skatoll og plassere det i sommerhuset i Vesterålen. Der ville det i tillegg passe perfekt sammen med diverse 70-talls møbler i teak. På finn.no fant jeg noen slike, men ingen i rimelig nærhet. Før jeg plutselig så et på Jungeltelegrafen på vol.no. Selgeren bodde bare 10 - 12 km av gårde! "Solgt" lød svaret på min sms-henvendelse. Ja, ja - lite å gjøre med det.

Plutselig en dag fikk jeg imidlertid ny sms fra den samme selgeren. De hadde enda et slikt skatoll, så dersom jeg fremdeles var interessert, var det bare å komme innom. Klart jeg var interessert: En 500-lapp ble byttet mot et 70-talls skatoll, og jeg var aldeles tilfreds:)

Torbjørn

Wendy og jeg . . .

Jeg har lenge syslet med tanken om å kjøpe en liten båt til bruk nordpå - for å ta barndommens turer i reprise, men også for å legge til rette for barn og barnebarn. I mitt hode måtte en rotasjonsstøpt båt på ca 10 fot være ideell.

Som tenkt, så gjort - "Wendy" ble kjøpt av Lasse på Gressvik høsten 2010. Etter hvert ble også henger kjøpt - kunne jo ikke ha denne på biltaket. Til sist ble også en miljøvennlig 6-hesters påhengsmotor kjøpt av Rune i Gamle Fredrikstad. Lykken var komplett:)

Turen nordover gikk aldeles fint - uten protester fra "Wendy". 20. juni kunne vi parkere på Snarset. Båt, motor og henger ble plassert i garasjen - mange gjøremål før jeg kunne tillate meg litt privatliv langs fjæra. Men omsider lå det til rette for det også: Overraskelsen ble stor da jeg oppdaget at motoren hadde kort stamme. Motoren "slo luft", og det ble lite fart. I tillegg likte jeg ikke at bunnen i båten var så elastisk. Tre små turer ble det anledning til.

Men en erkjennelse hadde slått rot: Dette var ingen båt for meg! "Wendy" ble annonsert til salgs på "Jungeltelegrafen" hos VOL og solgt i løpet av noen timer. Da hadde fire kjøpere meldt seg, så egentlig hadde jeg tre båter for lite. Turen heimover ble derfor med henger - må jo ha båt nordpå. Da jeg var reiseklar, var "ny" båt allerede kjøpt, men det er en annen historie.

Torbjørn

I år som i fjor ...

Sikker er jeg ikke, men da denne stod og så opp mot huset vårt en kveld, var min første tanke at han er her . . . i år som i fjor. Bare en gang var han synlig for meg denne sommeren også . . .

Da gjøremålene mine begynte å nærme seg slutten, fant jeg ut at jeg ville forsøke å slå en vei nedover mot naustet med slåmaskinen - en nyinnkjøpt 1985 - modell Tielburger t44. Stien fra fordums var for lengst gjengrodd, så her var det i sannhet mye som måtte forseres - karve, geiterams, gress og ikke minst "iggeltuer", men Tielburger'n gjorde jobben!

Da jeg kom nedover dit elgen hadde vist seg, var det tydelig at han hadde vært her mange ganger. Et område på noen kvadratmeter midt inne i skogen av geiterams var uten frisk vegetasjon og så ut som en leirplass. Kan hende var dette soverommet til elgen . . .

Ettersom han så aldeles fredelig ut, slo det meg at han gjerne aksepterte mitt besøk og tenkte som jeg . . . i år som i fjor.

Torbjørn

Plutselig tilbake . . .

. . . til både gress og ugress. Egentlig er det aldeles naturlig ettersom det er ett år siden forrige "frisørtime". Mest overraskende er det kanskje at jeg bedriver slåttonn med glede - i sterk kontrast til der jeg bor. Der leier vi nemlig plenklippetjenesten:-/

I år var "håret" ekstra langt - i flg min far det lengste han kan huske. Den samme følelsen hadde også jeg, men altså pyt, pytt . . .

Jeg gikk til verket med alskens forakt - med lånt slåmaskin av typen Tielburger 35. Den gjorde vei i vellinga! Bare se . . .

Etter ei god økt med slåmaskinen fikk jeg følelsen av å begynne å få kontrollen. Kanskje var det selvbedrag, men greit nok! Imidlertid er det slik at jeg liker bedre å slå enn å rake sammen og fjerne avlinga:-/ Men etter hvert gjør jeg selvfølgelig det også. Ingen å lite på.

I skrivende stund har jeg utvilsomt kontrollen - bare litt ljåslått står igjen. Bare Vår Herre tilgodeser oss med mindre nedbør enn for øyeblikket, så skal jeg uten tvil ha full kontroll. Forbasket er det selvsagt at kampen mot gresset og ugresset er ikke vunnet en gang for alle > det utfordrer stadig. Spesielt i regnvær:-)

Torbjørn